Fra Allariz i Spania, nesten til nordpolen.

Det ble spørsmål om den norske skinn og lærhåndverks historien i forkant av lærhåndverker treffet i Allariz som dette år vane tro ble arrangert på Museuo del Coiro ved elven Arnoia i Galicien i Spania. Jeg ble spurt om jeg kunne holde et foredrag om norsk skinn og lærhåndverk. «jo, jo» svarte jeg. Det er selvfølgelig ikke et problem å holde et foredrag om norsk skinn og lærhåndverk, selv i vid forstand, hvilket omfatter alle grupper som er involvert med materialene, så lenge man bare lager et foredrag ut av det man har for hånden. Men straks man prøver å systematisere denne historien litt på et stykke papir så løper den ut  i alle retninger og i enden av noen finner man foreninger. Noen av gammel dato. Noen av nyere. Og langs noen av disse retningene løper historien ut i horisonten der navn på mennesker og hendelser er blitt stående som et slags mysterium i undring over hvor de ble av, med sin historie. Etter hjemkomsten fra Allariz dukket det fram opplysninger om at det var avholdt gyllelærskurser så langt mot nord som i Tromsø i 1890, av byens egne innbyggere. I Allariz kaller de den type håndverk for Guadameci. Og mye tyder på at det var et ganske aktivt gyllelærsmiljø i Tromsø på 1890 tallet og trolig noen år før den tid. Men hvem har nå hørt  om det?. Og hvem kan si hva slags betydning det kan ha hatt?. Det ville i alle fall ikke ha blitt nevnt noe om i foredraget som skulle avholdes i Allariz, fordi jeg ikke viste om det før en uke etter hjemkomsten. Heldigvis kunne en si, ble foredraget aldri holdt. Det lå halvt improvisert nedskrevet i en konvolutt tur/retur tvers over Europa. Men hva slags betydning det kunne ha hatt, om noen holdt et foredrag der om norsk skinn og lærhåndverk, er lettere å forestille seg. Og særlig vist kunnskapen om gyllenlærs arbeider i Tromsø hadde hvert med. Med mange alminnelige interesserte av emnet og ikke minst en internasjonale historikere på plass. En hvit flekk på det internasjonale gyllenlærs kartet ville ha fått litt farge. Men trolig ikke annet enn et kremt som kommentar. Allikevel ville det trolig kunnet ha hvert til hjelp for dem som driver med små håndverk i tilknytning til skinn og lær på de kanter av verden like opp under Nordpolen. Like til kunne det ha hvert en impuls til næringsvirksomhet?. Selv om de økonomiske resultatene ikke ville utgjøre de største kolonene når oversikten over statens inntekter bokføres. Men det kunne for person, en familie, ha hatt betydning. Det nærmer seg en slags skandale at tilstandene  er slik, at det ikke finnes noen slags historiebøker eller forsking på dette området i tilknytning skinn og lær. Vil man lære de små håndverks historie og kjenne blir man en slags notis av avsnitts arkeolog som selv etter tyve , tredve , ja førti år ikke når bunn i den fortellingen man leter etter. Men som man vet  er der. Det dukker stadig opp noe nytt .Som virker så elementært. At man ikke skjønner hvorfor man ikke viste det før.  Men uansett, det man finner må man sette sammen så godt det lar seg gjøre til f.eks. et foredrag. Eller til en slags historie om skinn og lærhåndverk, dets utbredelse, aktivitet og betydning i mennesker og samfunnets liv. Allerede omkring år 1000 nevnes «courduan» i Olav 2 Haraldsons saga, skrevet av Snorre 200-300 år etter sagakongens død. Det blir slik litt av en myte også, som bringes til torgs, om kongens «courduan hoser». Man vet ikke om denne courduan omtalen betyr guadameci, maroquin eller cordovian?. Eller hvor dette courduan skinnet kom i fra. Eller hvem som laget disse «hosane». Kanskje kom dette skinnet fra Allariz?. Hvor  «hosane» ble sydd av en skomaker? Slik sett, omkring 1000 år senere er skinn/lær/kunst/håndverk blitt et mangfoldig område som inkluderer mange slags fag , og praktisk, alt fra tradisjonelle skomakere til den nye tids industriherrer som får laget hva det skal være i Kina eller andre steder i verden for siden selge sine varer på norske markeder og messer.  Et handelsmønster kanskje ikke så helt ulikt «courduan handelen» for over 1000 år siden!!!.  Men bakom denne  brokete fasaden befinner det seg en virkelighet hvor strenge grenser ble trukket for århundrer siden mellom de forskjellige små håndverk og handel og som har en historie som burde være allment tilgjengelig.  Også på andre områder i samfunnet kan man se eksempler på at håndverk og handels historie ikke står så høyt i kurs. Et eksempel er at Norske Brukskunst Forening har 100 års jubileum i år. Foreningen ble stiftet i 1918. Men det er kanskje ikke så mange som har hørt om dette jubileet, i jubileums året 2018?. Norsk Brukskunst Forenings historie, har etter hva bladet har fått opplyst, ligget i mange år, lagret i riksarkivet. Utrolig nok, ser det ut til, i alle fall i skrivende stund i 2018, at ingen myndigheter har sett det som nødvendig med en bevilgning av midler slik at foreningens  historie kunne ha blitt utarbeidet i bokform til jubileums året. Man kan bare spekulere over grunnen. Og intet burde overraske. Heller ikke om skinn/lær/kunst/ håndverk ikke skulle bli nevnt den dagen fortellingen om norsk brukskunst foreligger. Fordi, det har vel hvert med?.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Kalender

juni 2018
M T O T F L S
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930 

Annonse

For redaksjonen