I 2018 er det 20 år siden industrimuseene i Tistedal ved Halden åpnet dørene. Museumsutstillingene den gang hadde tittelen “Bomull-Sten-Sko”. Det utgjorde tre avdelinger under samme tak og myntet på tre forskjellige industrier som hadde hvert i Halden. Og hver avdeling utgjorde et museum. “Skomuseet” som var bygget på samlinger fra skoindustrien i Halden hadde den intensjon at det også skulle ha et “nasjonalt ansvar”. Prosjektet var støttet av Norsk Kulturråd, Østfold Fylkeskommune og Riksantikvaren. Men etter 20 år har det skjedd fint lite i en “nasjonal sammenheng”. Faktisk vil jeg hevde at “Skomuseet” og dets intensjoner ser ut til å ha gått mer og mindre i glemmeboken på det politiske, kunstneriske og kulturelle området. Selv om begrepet “sko museum” skulle ha en ganske så stor resonans kasse nettopp i Halden fordi det er et av de gamle kjerneområdene i norsk skoindustri med sentrale historiske industri skikkelser som haldenseren Marcus Halvorsen i spissen. Han var også med i det arbeidsutvalg som ble nedsatt i 1941 da det første egentlige sko museum; Norsk Sko-museum ble dannet.
*
Ideskaper og initiativtager var redaktør for bladet Lør, Sko og Skinn ( det som kom ut mellom 1927-1942) Richard Seligmann. Det var representanter for alle organisasjoner med i dette utvalget så nær som representanter fra LO?. Norsk Sko-museum av 1941 sin intensjon var og skulle vise områdets del av norsk arbeidsliv. Derfor må dannelsen eller ideen også oppfattes som en del av arbeiderbevegelsens ide, kunst og kulturkamp fra omkring 1900 og fram gjennom både 10-20 og 30 årene. Selv om ideskaper og initiativtager drev et uavhengig (politisk?) tidsskrift. Det var først omkring 60 år senere undertegnede begynte å stille spørsmål om Norsk Sko-Museum. Og fikk “alltid” til svar at det ikke var dannet noe sko museum og i høyden forståelse av at ” det bare var et forsøk som ble ødelagt av krigen”. Men så langt jeg har studert “aktstykkene” i tilblivelsen slik dannelsen blir framstilt gjennom det Richard Seligmann selv skrev i Lær, Sko og Skinn er jeg ennå i tvil om det ikke er nærmere sannheten at et Norsk Sko Museum kunne være å oppfatte som dannet?. En uklarhet er forholdet mellom dannelse og det faktum at landet var i krig. Og lovlige myndigheter i eksil. Det er noe langt annet enn å avfeie det “som et forsøk på en dannelse”. Men det blir aldri nevnt noe om det i sammenhengen mellom “dannelsen av” og “forsøket på” som om det skulle være uvesentlig mens det faktisk trolig er det eneste av betydning?. Det er i mellom “dannelsen av” og “forsøket på” at rett skal være rett: Richard Seligmann skrev i bladet Lær, Sko og Skinn Nr. 20 1941 “Skomuseet sikret”. Og aldri om et “forsøk på dannelse”.
*
Det offentlige har aldri kommentert dannelsen av Norsk Sko-Museum i 1941. Og det ble heller aldri satt ned et faglig utvalg som hadde som mandat å utrede spørsmål i tilknytning til et Norsk Sko Museum etter krigen. Det var nokså enkelt i en unison etterkrigstid å avfeie slike krav om de i hele tatt ble stilt?. Etter krigen, etter 1945 og hele 50 tallet var det kun gjenreisning det gjaldt. Og i 1960 og 70 årene var omkvedet “at skomakernes tid var forbi”. Og skoindustrien ble i mangt nedlagt eller flyttet ut av landet. Og garveri næringen forsvant mer å mindre i det dragsug som skoindustriens nedleggelse eller utflytting skapte. 1980 og 90 tallet brakte bøker og industrimuseet i Tistedal. Nå vet jeg ikke om sko-museums avdelingen i Tistedal noen gang gjennom disse tjue år det har eksistert har hatt dette som tema på programmet?. Men det handler om de historiske linjer som også har hvert med på å skape forutsetningene for industrimuseene i Tistedal sin sko museums avdeling. Og derfra, om man skal ta museets “ansvar i en nasjonal retning” på alvor om noen viktige historiske linjer i landets historie på området som er viktig fordi tema er dagsaktuelt i en tid hvor det snakkes om å lage ennå et (garveri) museum i Halden området uten at ideen om et Norsk Sko-Museum synes være del av diskusjon. Det kommende garveri museet virker allerede til å kunne bli ennå et museum på område “som har nok med seg selv” og som er åpent en eller to dager i året. Det finnes flere slike garveri museum omkring i landet. men ikke et norsk sko museum som kunne være navet i en organisering som gikk ut på å skape litt mer liv på både garveri museene og i de mange samlingene som befinner seg omkring i landet på mindre museum og som deler skjebne med garveri- museenes åpningstider. Det er ennå mulig å danne et norsk sko museum om viljen er tilstede politisk, kunstnerisk og kulturelt.