Fra The Steel City til Gudbrandsdalens grønne lier, bør Nortura avikles?.

En populær post på Facebook er «Hva tenker du på i dag».Der kan man fortelle verden hva man tenker på, og vel, jeg har tenkt litt på John Ruskin og William Morris kritikk av maskinene og industrialismen i forbindelse med bondeopprøret i Gudbrandsdalen når jeg har sett på bilder fra byen Sheffield som dekker permene på en bok  med tittelen «Steel City». Bildene viser byen Sheffield i England på sitt mest industrialiserte omkring 1900. Da ble det sagt at Sheffield var en by hvor solen aldri skinte og det forekommer meg at bildene utfyller en mangel ved forutsetningene til å forstå meningen i John Ruskin og William Morris kritikk av det industrialiserte samfunn vise versa dems favorisering av kunst og håndverk. Ditto faller det meg inn at det er kortere vei fra Sheffields industrialiserte nittenhundrettalls verden og til Gudbrandsdalens grønne lier og bondeopprøret enn man skulle tro når det gjelder dems kritikk av det industrialiserte samfunn for omkring 100-150 år siden når jeg prøver å tenke på hva som er sagt og skrevet av og om dem i brennpunktet mellom industri og kunst og håndverk  i forbindelse med bondeopprøret og det behovet som oppstår for et i utgangspunktet industri garveri for å ta seg av huder og skinn fra et nytt slakteri som bøndene ønsker å starte  uavhengig av Nortura. Dersom ikke et nytt garveri kommer i tilknytting til et nytt slakteri vil det nye følgelig måtte fortsette Norturas praksis med eksport av huder og skinn og dermed vil hele prosjektet være i fare for å bli et underbruk av Nortura – et selskap som i prinsippet er eiet av landets bønder men i praksis brukt av staten til å regulere landbruket med.Bondeopprøret består i en gruppe bønder som har gjort opprør mot Nortura på grunn av flytting av nåværende slakteri vekk fra Otta. De vil ha slakteri på Otta. Men  uten en selvstendig drift av et nytt slakteri og ditto garveri vil det nye slakteriet bare gå en langsommere avvikling i møte i takt med nedbyggingen av norsk landbruk som får et stadig mer industrialisert og europeisk preg – eks. nå sist bøndenes salg av melkekvoter – som finner veien til? (utenlandske) selskaper som del av det ansiktsløse samfunn. Den lille bonden forsvinner til sist!. Tenker man på kostnadene ved etablering av et industri garveri så blir det et urimelig forlangende at en liten gruppe bønder skal kunne bygge noe slikt, uten statstøtte – med tanke på kostnadene som allerede er forbundet i å bygge et nytt slakteri. Nortura nekter dem å overta det tidligere slakteriet som skal legges ned og,  som igjen, i prinsippet er bøndenes egen bygning. Man kan selvfølgelig mene meget om Norturas metoder som en forlengelse av statens politikk men den styrker hverken bønder, garveri-næring, småindustri eller kunst og håndverk på dette området. Men man burde ikke henge med hodet på grunn av Norturas virksomhet og stats motstand men heller tenke over om ikke en mulighet kan være håndverks garveri drift!. Fraværet av bredde i avis polemikken som har hvert angående det nye slakteriet på Otta er påtagelig. Garveri behov nevnes overhode ikke. Og langt mindre et håndverks garveri. Men det finnes eksempel på i vår tid på håndverks garveri som har vist at det går ant med garveri drift med gamle metoder, eks. Bølebyens Garveri i Piteå i Sverige – men man burde om mulig tenke seg en litt mer modifisert type håndverks garveri  i forhold til Bølebyens Garveri og de gamle håndverks garveriene som i dag er på museum som et minne fra en svunnen tid – og som man kan studere og få en forståelse av. Man oppdager ganske kjapt at formen, garveri bygnings typen, som varierte en del i størrelse men som stort sett hadde samme grunn innredning godt kan brukes som den er. Investeringer vil da komme på et millionbeløp i første halvdel fra 0-50. Men mer enn hva det koster i penger – vil det sammen med et slakteri kunne utgjøre en kjerne som kan være en forskjell til den døds seilas landbruket ser ut til å ha havnet i. Historisk har ikke et slakteri ene å alene sørget for bøndene. Men langt på vei var de såkalte lands garveriene – altså håndverks garveriene , som var en del av garveri næringen helt opp til andre halvdel av 1960 tallet avtagere av huder og skinn som kom fra slakterier noe som igjen avleiret seg i en rekke mindre små-industrier og kunst og håndverk. Det er således ingen ny ide som bringes til torgs, snarere heller en påminnelse om historien på området. Marit Holme Mehlum skrev for noen år siden i boken Garving  *» Den håndverks-messig produksjonsmåte kan aldri utkonkurrere den industrielle i et moderne forbrukersamfunn, men som kompliment har den en rolle å spille» (* Marit Holme Mehlum, bok: Garving, side 6). Denne boken ble publisert i 1994 og fikk den gang litt publisitet i husflid sammenheng men fant overraskende fort veien til antikvariatene og etter hvert glemsel uten at den førte til noen diskusjoner omkring realitetene den omhandler. Nå i dag , nesten 30 år senere burde boken atter ha aktualitet selv om det ikke har skjedd noe på dette området som er avhengig av andre typer organisasjoner i bøndenes midte enn slike som Nortura for i hele tatt komme i gang og fungere. Man kan således spørre om ikke det beste ville ha hvert om Nortura ble avviklet. Og en ny bondeorganisasjon dannet – ut i fra et ønske om at staten ikke bare skulle tenke profitt. Men  også ha tanke for at norsk kultur er mer enn opera og skirenn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Kalender

februar 2020
M T O T F L S
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
242526272829 

Annonse

For redaksjonen