Bortenfor teve skjermens flimrende bilder av politikere med blankpolerte argument og brede smil for akkurat sin sak foregår de merkeligste ting som aldri når fram til teveskjermenes virak. Som for eksempel øst mot skogene hvor en gammel kone ble nektet å selge strikkingen i boden til mannen sin som er knivmaker. Hun har sittet der i en årrekke sammen med han å solgt votter ,luer og lester under markedsdagene. Nå var det plutselig blitt en fare for at hun med to strikkepinner kunne komme i konkurranse med de som betaler i dyre dommer på dette markede til Norsk Skogbruksmuseum for å ha en stand med lignende varer på arrangement som kalles for de nordiske jakt og fiskedagene. Noe annet er det dersom man stiller opp med demonstrasjoner av sitt håndverk for publikum i museets tjeneste – da får man gratis standplass – uten å være i konkurranse med noen – selv om det selges samme typer varer omkring på markedet . Denne type virksomhet er i tillegg selvsagt med på å gi arrangørene et kulturelt alibi for sin profitt virksomhet. Sier man noe får man høre at “slik er reglene”.
*
Arrangørene, Norsk Skogbruksmuseum viser alltid til hva som er reglene når de fortell om sin praksis – men man skjønner av “strikkesaken” at “reglene” må bunne mer i redsel for egne inntekter enn såkalt “lov og orden” på dette markede som de i årevis har håvet millioner av kroner inn på uten at et rødt øre så vidt jeg kan forstå har kommet håndverks utstillere til gode. Eller strikking for den del,.. som jo må ha hvert en del av skogs kulturen gjennom tidene, også som partner til det mer synlige kniv maker håndverket. !. Andre organisasjoner har for lengst alarmert om at strikkingen er i fare for å bli borte. Man kunne kalle det “den folkelige strikkingen” i motsetning til “den kunstneriske strikkingen” med statsstipend i baklommen som får så mye oppmerksomhet at man kunne komme til å tro at alt var i sin skjønneste orden når politikerne står og holder lovtaler ved åpningen av utstillinger til de “som regnes med”.
*
På den annen side har man gjerne gjenfunnet løsninger på “den folkelige strikkingens” problem i form av rådyre kurser omkring på kurs anstalter som er dukket opp de siste 20-30 år. Eneste håndverksorganisasjon som ser ut til å dra fordel av skogbruksmuseets reglement praksis under markedet er Norsk Knivforening. Men denne organisasjon inngår i en allianse med museet på en måte som begynner å bli mer å mer merkelig samtidig som den også utgjør en del av museets kulturelle alibi for sin utsugende virksomhet. På årets marked kostet det 160 kroner pr. dag for å komme inn og 500 kroner for 3 1/2 dag (4 dager offisielt i følge skogbruksmuseet). Inne på markedsplassen kunne man også få med seg litt av valgkampen for den prisen i form av “diskusjon omkring kaffebålet” sammen med både fylkesmann, stortingsrepresentanter , kandidater til en taburett i det kommende stortings valget og andre lokale Hedmarks politikere om fylket og landets tort og tarv må en tro!.
*
Men mon om de viste hva som foregikk på markedsplassen 50 meter unna?. Trolig ikke, ettersom håndverk og langt mindre strikking ser ut til å ha noen plass i det kommende valget eller i partienes valgaviser. Og hendelser som “strikkesaken”, om de i hele tatt legges merke til, dysses ned og blir borte uten noen store reaksjoner i en tid hvor så mange “viktige saker” påkaller oppmerksomheten med all sin selvfølgelighet. Reaksjoner blir det heller ikke på at man må betale for å komme inn portene for å høre disse offentlige valgte og ennå uvalgte politikerne snakke. Og reaksjoner blir det heller ikke om det bare er de som kan betale inngangsbilletten som sitter på lekterne å hører på mens de som må snu på skillingen ikke er der. Reaksjoner blir det heller ikke på at det heng sammen med behandlingen av den gamle konen med strikkingen. Pengene rår. Den som kan betale får rett uansett hvor galt det måtte være. Det blir nærmest surrealistisk å skulle begripe, at omkring dette kaffebålet man ble invitert til satt representanter for de samme partiene som for en mannsalder eller to siden sloss nettopp mot denne type samfunn gjennom en bitter klassekamp.
*
I dag har samme type pengesamfunn på en merkelig måte begynt å bli praksis igjen mens dagens politikerne skryter av å ha fjernet det. Det er blitt slik at den med mest penger synes å høres best ; mest hårreisende blir det når de rike begynner å fortelle hvor vanskelig det er å være rik i Norge. Det må være det politiske livs kjepper i hjulene til disse rike det siktes til og klages over. De rike i Norge eier anslagsvis ikke mer enn 60% av all rikdommen i landet. Slik at man kan komme til å tro at bak augmentasjon til disse rike om alle vanskeligheter de møter ligger drømmen om å få til det samme her i landet som en liten rik elite på 2-3 % i Amerika har fått til. Den eier 96 % av alle landets ressurser. Og arbeiderene i prekariatet er nesten like underbetalt som slaver. Det skal ikke mye til før oljefondet tipper i de rikes fang bare de får det som de vil. Imens smiler politikerne her hjemme på berget, bredere og bredere til både høyre og venstre som stjerner på den politiske himmelhvelving i håp om å sanke stemmer for sin politikk. Men politikken er vel ennå ikke kun blitt underholdning og et spill for galleriet om den nå sklir over teve skjermene eller samler seg omkring et kaffebål hvor noen av politikerne har figurert i all slags medier i en årrekke og er blitt for veletablerte kjendiser å regne som ikke lenger behøver teveskjermens flimrende bilder for at man skal skjønne hva de mener, eller mente???? i bruk eller misbruk av sin stilling?.