I boken *”Design på Norsk, Fra Nøstetangen til Norway says” av Ole Richard Høisæther (andre opplag 2005) kan man lese følgende på side 180:”Kunsthistorikeren Anne Berit Skaug har påpekt i sin forsking at PLUS glimrer med sitt fravær i norsk design littratur”. Og det handler om brukskunst og design organisasjon PLUS som siden gav navnet til PLUS skolen i Fredrikstad og hvor bl.a. landets eneste skomakerutdannelse i dag er å finne i et av de samme lokalene som PLUS organisasjons håndtverkere i sin tid holdt til i.Det kjennes merkerlig ut og kansje litt advarende når man leser om dette fraværet av PLUS i design littraturen. Forde slike fravær kansje ikke så uvanlig som man skulle tro!. En paralell finnes i at man i norsk kunsthåndtverkslittratur om kunsthåndtverk i tilknyttning til materialene skinn og lær ikke finner kunsthåndtverkere /design omtalt selv om det fks. helt siden dannelsen av organisasjon Norske Kunsthåndtverkere i 1975 har hvert medlemmer som har arbeidet med disse materialene. Og det er mulig å ta det et skritt videre ved at det ikke i en eneste bok etter 1975 finnes en lignende uttalelse angående fraværet av kunst/håndtverk/design i relevant littratur i tilknyttning til materialene skinn/lær fra en eneste kunsthistoriker.De blir slik, usynlige, materialer og håndtverkere som er og har hvert og virker innnefor et område.Hva angår PLUS organisasjon som holdt til i gamlebyen i Fredrikstad** så hadde den bakgrunn i 1950 årenes inntresse for norsk design på den internasjonale arenaen. En inntresse som bl.a. ble skapt gjenom en vandreutstilling kalt “Design in Scandinavia” og som ble vist på en rekke museer i USA og Canada mellom 1954-1958. ***En norsk del av denne utstillingen ble kalt for “Norway Design for living” og var arrangert av forettningsmannen Per Tannum sammen med Toralf Prytz med støtte fra Landsforeningen Norsk Brukskunst, Norsk Eksportråd, Norges Håndtverkerforbund og datidens kulturkontor i utenriksdepartementet. Dette ga spiren til butikken Norway Design i 1957.*** Diriktøren for Norway Design, Per Tannum ønsket å etabelere et sentrum for design og designere hvor inntressen som vandreutstillingen hadde skapt kunne omsettes i praksis og komme norsk eksportindustri til gode. Og i letingen etter et egnet sted for dette ble gamlebyen i Fredrikstad valgt og brukskunst og design organisasjon PLUS ble etabelert i 1958. Kunstnerne som utgjorde PLUS fikk selge sine produkter i butikken Norway Design i Oslo. Og de samarbeidet bl.a. med industrien gjenom de 20 år som PLUS eksisterte og mange av landets fremste designere var tilknyttet brukskunst organisasjon PLUS. På samme side (s.180) i boken:”Design på norsk, Fra Nøstetangen til Norway Says” kan man også lese: ” på mange måter ble PLUS selv et offer for senere endringer og radikaliseringer som fulgte i kjølevannet av genrasjons og kulturbrytningene i hele den vestlige verden tidlig på 1970 tallet. Et uttrykk for dette opprøret her i landet var bruddet mellom brukskunst og kunsthåndtverkerne i 1975″.**** Så tidlig som i 1950 og 60 årene begynte brukskunst håndtverkerene å bruke begrepet kunsthåndtverker i stedet for brukskunstner. Og opprøret skjedde innenfor Landsforeningen Norsk Brukskunst. Utbryterne dannet organisasjon Norske Kunsthåndtverkere i 1975 mens de som ble tilbake i den gamle organisasjon etterhvert kalte seg Foreningen Brukskunst(*****: siden forandret til Norske Brukskunstnere) og organsisasjon Landsforeningen Norsk Brukskunst opphørte i 1993. mens PLUS fulgte med i dragsuget av 70 årenes opprør og opphørte i 1978. Men begrepet Scandinavisk Design overlevde og eksisterer fremdeles som et merkenavn. Hva var så Scandinavisk Design?.** “Begrepet Scandinavisk Design kan både oppfattes som en stilbetegnelse, og som en betegnelse på en nordisk livsstil og på en nordisk arbeidsmetode. I den grad det er snakk om en stilperiode, har den blitt beskrevet som “bleke naturlige farver,beskjedene dimmensjoner og småbrukeraktig lerret eller mykt naturfarget skinn”. Den var en en nordisk lys, myk og lett innredningstil som vakte internasjonal oppmerksomhet og ble i store deler av verden sett på som symbol “på det nye hverdagslivet” i 1950 årene. I den grad det var snakk om en nordisk livssstil, kan den bl.a. beskrives som et sosialdemokratisk likhetsideal med vakkrere hverdagsfarver til flest mulig for en overkommerlig pris.Perioden og begrepet skapte goodwill eller merkevare forståelse for nordisk design som fremdelses står seg, og fremdels bidrar det til å gi nordiske formgivere et godt internasjonalt omdømme.Begrepet Scandinavisk Design brukes derfor fremdeles selv om det er vanskerlig å peke på en enhetlig nordisk design indentitet”. Og her er det egentlig at PLUS organisasjons gamle lokaler i Fredrikstad på ny kommer inn i bildet ved at skomakerlinjen på PLUS-skolen holder til der.Det sies at det er den eneste skomakerskole av sitt slag i norden. men det skal finnes en lignende skole i Finland,som det sies det samme om. Og kansje eksisterer begge skolene uten å vite om hverandre?. Slik har det blitt på de 30-40 år med den nordiske livsstilen innefor stadig mer overkapitaliserte samfunn hvor snart bare valgene hvert fjerde år påminner om hvordant det en gang var. Ingen er riktig sikker lenger på hva som eksisterer av skoler,museumer,garverier, håndtverkere, dsignere, bøker eller hva det måtte være på det området som skinn/lær utgjør. Og kansje er det en god ide å minne om at det en gang fantes noe som het Scandinavian Design og PLUS Brukskunst og Designer organsisasjon. Bare for å ha noe å vise til når man nevner at det trolig finnes en måte det går ant å samarbeide på, også på område skinn/lær i norden. Om noen skulle savne det. Noe annet er det at etter bladet Lær, Sko og Skinns utregning, så har PLUS-skolen i Fredrikstad 30 års jubileum om 2 år, og historieskrivningen,………mon tro hvordant det vil bli med den?
*Kilde,bok: “Design på Norsk, Fra Nøstetangen til Norway Says” av: Ole Richard Høisæther,s.180.**nett,Wikipedia, Scandinavian Design.*** nett,Wikipedia, Foreningen Brukskunst, Splittelse og opprør.**** Tidskriftet Brukskunst 98,publisert av Norske Brukskunstnere.
OBS: Denne artikklen bygger på en artikkel som har hvert på print i bladet Lær, Sko og Skinn Nr. 1-2013. Det kan forekomme små forandringer eller utvidelse av samme tekst på nett.