Forsvar for håndverks garverier

Ennu en artikkel om håndverksgarverier kan ikke bli annet enn et forsvarskrift for denne type garveri drift i forhold til dagens såkalte industrielle virksomhet hvor råhuder og skinn fra bøndene selges ut av landet. Og det samme ved jakt hvist ikke skinnene regelrett kastes, eller råtner opp uflådd på en vegg eller ender nedgravet i jorden. Det burde opprettes et garveri senter hvor garveri og beredningsinntreserte kan få opplæring i grunnleggende garveri og berednings virksomhet som samtidig gir rett til å drive/ta  mot leiegarving/beredning etter dugelighet, ikke svennebrev. Og hvor staten plikter bidra med tilskuddsordninger til etabelering av renseanlegg i den grad det måtte være  nødvendig. Kampen for et slikt garveri senter  burde være i alle skinn og lær inntressertes inntresse.

Detsverre blir ikke håndverksgarving tatt opp i noen av de fora som omhandler norsk håndverk og man kunne fks. ikke se at dette på noen måte var tema under 30 års jubileumet til Rennebu-Martnan 2015 hvor skinn og lærhåndverkere gjennom disse 30 år flere ganger har vunnet den gjeve «Beste stand prisen». På årets arrangemang hadde organisasjon Norsk Håndverksinstitutt stand med bl.a.  en plansje som viste til en oversikt over små og værneverdige fag, tilsammen 43 fag hvorav 10 bruker skinn/lær dirikte/indirikte men uten at håndverksgarving sto oppført på denne oversikten. Og på spørsmål om hvorfor ikke  var svaret at «det har industrien bestemt». Det er nokså oppsiktsvekkende at et norskt institutt for håndverk står på landets ledene håndverksmartna og serverer et slikt svar. Et forde det  ikke kan være industrien som bestemmer hvorvidt håndverksgarving bør være på en liste over små og værneverdige fag eller ikke. Det er som å sette bukken til å passe havresekken. Industrien har alltid siden den industrielle revlusjon underminert alle typer håndverk. Det er derfor listen over små og værneverdige fag er blitt en realitet i vårt århundre. Og det kunne være grunn til å spørre om tenkningen er den at håndverksgarving skulle ha en funksjon for storindustrien for å komme på listen?. Og er det slik at alle  små og værneverdige fag som allerede er på listen er tenkt å ha en eller annen funksjon for storindustrien?. Det er en nokså absurd tanke, som ikke kan avfeies, så langt man begriper hvordan systemet(kan) fungere(r) i forhold til statsstøtte ordninger o.l. men man burde forstå at håndverk ikke fungerer på på industrielle eller etter industriens behov.

Jeg har forsøkt å reffere til fks. Munkholmen Garveri på Kornsjø som type garveri som kunne være modell for et garveri senter, selv om garvingen der bare delevis er håndarbeide. Blandt motargumentene for at Munkholmen Garveri i hele tatt skulle være aktuell i en diskusjon innen for ideen om håndverksgarving var at «det garves bare 10 elgskinn i året der». Det kunne tydligvis ikke regnes  for noe. Og legger man til at det dessuten ikke selges et eneste av disse skinn i mangel av en avtagervirksomhet så vil det nok med ennu større selvfølge hevdes at det bare beviser hvor dødfødt en ide om håndverksgaving er. At disse 10 skinnene dessuten er syntetisk garvet tar nesten livet av dem på nytt på grunn av at denne garvemetode har fått et ufortjent dårlig og ukyndig omdømme i offentligheten. Men hverken garvemetode eller antall garvete skinn i året kan være argument i sakens anledning. Faktum er jo at blandt 10 håndverksgarvere/garverier vil det oppstå ulik drift. Og 10 garvete elgskinn i året bør ansees som ganske bra i en kultursammenheng. Mens det selvfølglig er lite og ingenting i en industriell sammenheng. Men det er alikevel en hel verden av forskjell på 10 skinn som blir garvet og 10 skinn som blir kastet. Og ta vare på 10 skinn er det som utgjør en kulturforskjell, ikke en økonomisk forskjell som jo er det tellende for industriell virksomhet. Det virker det ikke som Norsk Håndverksinstitutt forstår slik instituttet argumenterer; at det ikke er i en industriell økonomisk sammenheng man må tenke seg håndverksgarving/beredning men i en kulturell. Hvor den økonomiske inntressen ikke er målet men et resultat som del av det å leve med håndverksgarving. Det innebærer å ta et kultur standpunkt.

At det ser ut til at det er storindustrien som skal forsyne de ti foranevnte fag med materialer viser bare at ingen bryr seg om hvor skinnene kommer fra: om det er  storindustrien eller håndverksgarveriene som bidrar til et eventuellet produkt til de ti fag som allerede er på listen over små og værneverdige fag. Det kan sikkert sies mye om det men i denne sammenheng handler det om at slakt av dyr er blitt en  fremmend  del av samfunnet. Hvor skinnene tar veien   spiller ingen rolle. Ei heller hvor de kommer fra i senere produkter. Mange har aldri hørt om et garveri langt mindre et håndverksgaveri. Men håndverksgarving/beredning av huder og skinn var i likhet med mange av de små håndverksfag  man i dag finner på listen over små og værneverdige fag ansett som utgått på dato i samfunnet ved inngangen til oljealderen i 1970 årene. Da var det » slutt på den tid». Eller omtrent samtidig med at det » utvidete kulturbgrep» ble inntrodusert i norsk kulturpolitikk gjennom to kulturmeldinger i 1973/74 av henholdvis regjeringen Korvald og regjerigen Bratteli. Den gang var ikke håndverksgarveriene /garving/beredning aktuellt som kunst/ kulturtema. De fleste ville bare bli kvitt denne type garveri/berederi som hadde oppstått i byene på 1600 tallet og som kom utover på landsbygden (i Norge) på begynnelsen av 1800 tallet da håndverkslovgivningen tillot opprettelse av garverier på landsbygden. Det kan være verd å påminne om om at et første håndverksgarveri på Terningen på Elverum startet ( i 1818)  ved at garveren fikk opplæring, ikke svennebrev. Alikevel besto dette garveriet i over 150 år og Rismyhr garveriet er blitt tatt vare på av Glomdalsmuseet og er tildels bedre og studere som aktuell type garveri enn fks. Munkholmen Garveri for å få en forståelse av hva som menes med et håndverksgarveri. Men begge disse garverien utgjør på hver sin måte en del av utviklingen innenfor garveri industrien i Norge. En ny type moderne håndverksgarveri kunne kanskje utvikles med  det beste fra begge disse to garveritypene?. Og ha samme status som fks. en glasshytte eller et keramikkverksted har i dag. Dette diskuteres ikke noen steder, mens det burde være høyst aktuellt forde det virker til å være atskillig større behov for garving å beredning av huder og skinn omkring landet enn det det offetlige/industrien/ kulturmyndigheter synes å ville vedkjenne seg,  nermest med å avfeie det hele.

Eksempelvis er antallet jegere de siste 10 årene (mellom 2003/04 – 2013/14) økt med hele 85000 personer og antall felt småvilt i 2014 var hele 246350 stk. hvor bare en prosentvis del av skinnene kan redgjørs for. Man vet ikke helt hva som skjer med skinnene til en slik mengde felt vilt. Det er ikke tema noen steder. Det virker til å bli borte i alle statestikker. Og slik kan man iallefall late som om disse skinnene ikke eksisterer. Og at det ikke er oppstått et kulturproblem  som bl.a. våpenindustrien på området har hvert med på å skape. Slik blir det diffuse i bruken av ordet «industri» til Norsk HÅndverksinstitutt tydlig. Og er minst like oppsiktsvekkende som det synspunkt organisasjon fremmer om håndverksgarving. Men jeg tror ikke et øyeblikk at det er instituttes selvstendige oppfattning som kommer til uttrykk men at det ligger politiske føringer bak. Og hva som kommer til å skje i fremtiden er uvist så lenge det ikke er tema i kulturpolitikken, d.v.s. hos kunst / håndverks/kulturorgansisajonene det angår.

I utvalget til utredning av «Kulturpolitikk etter 2014» bestilt av Stoltenberg regjeringen 2 kan man i utvalgets sammensettning ikke se at det er noen som har greie på hva et håndverksgarveri er vise versa et industriellt. Langt mindre at de har en ide om fks. det antall felte småvilt og dermed skinn som årlig burde garves /beredes. Eller om denne jakten burde / kunne reguleres i forhold til håndverks garveri/berdnings kultur. Dermed er det følglig heller ingen som taler i sakens anledning. Og det lover ikke godt for håndverksgarverier/garving/beredning av huder og skinn innenfor fremtiden. Og heller ikke for småviltet i skog og fjell hvor lirypen synes være først ute bland truete dyrearter innenfor denne samme fremtid hvor det kan virke som om grunnlaget for både jakt og ideen om håndverksgarverier sakte men sikkert er i ferd med å undergraves av stor industriens økonomiske inntresser.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Kalender

november 2015
M T O T F L S
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30EC

For redaksjonen