‘Kromgarving’, sa hun da vi kom i snakk om bladet Lær, Sko og Skinn,…..’du må skrive om kromgarvingen, den forurenser elver og dreper fisk’. ‘Jo,jo’,svarte jeg,..’det kan nok stemme men jeg driver ikke noe protest blad’. Og tenkte at mang en potensiell leser og dermed kjøper av det nok syslet med kromgarvete skinn og ditto varer. Men hun sto på sitt. ‘Kromgarving forurenser og er helseskadelig’. ‘Jo,jo’ svarte jeg atter, ‘jeg vet det er funnet kreft fremkallende stoffer i kromgarving men’,…….. ‘ Du må skrive om det’ fortsatte hun. Og holdt nermest en krigsdans (eller tordentale?) foran meg. Allikevel kjente jeg tvil, selv om det var noe i det hun sa jeg forsåvidt var enig i. Det handlet om storindustriens skyggesider. Men bladet Lær, Sko og Skinns bidrag kunne neppe bli “sannheten” om kromgarvingens påståtte årsak til helseskader og forurensing. Det kunne kun bli litt synsing. Når flere store garverier ble nedlagt i Skandinavia gjenom 1990 årene og inn på 2000 tallet så var det også med bakgrunn i nye (EU) krav om renseanlegg( de ikke hadde hadde råd til. Eller staten ville bidra med penger til). Og det handlet om utslipp av nokså store mengder “kromgarvebry”. Så vel i elver som sjø. Gjenom en 100 års tid eller så. Kromgarvemetoden ble oppfunnet i 1853 Og kom i bruk i Skandinavia omkring 1880-90. Og passet som hånd i hanske inn i den industrielle revlusjon.Da symaskin og andre maskiner og masseproduksjon kom på dagsorden. Noe som forstyrret de små små håndverk(ere) som gradevis frem til 1960-70 årene tapte terreng. Så de nermest var på kanten av utraderingens stup. En fordel med kromgarvingen var at det tok bare en brøkdel av tiden å kromgarve et skinn i forhold til den tids metode for vegetabilsk garving av samme type skinn. Et halvt år i garverbad var vanlig i vegetabilsk garving før det begynte bli dugerlig lær av en hud mens det tok 3 uker å kromgarve. Ingen tenkte den gang på at kormgarving kunne føre med seg forurensing eller muligens inneholde skaderlige stoffer. En stor og glemt drøm hos mange var at det nå ble mulig for hvert menneske på jorden å få seg et par sko. Noe som slett ikke var en selvfølge slik som i dag på 1800 tallet og tidlig 1900 tall . I den stille saneringen av gamle storindustri garverier i Norden med begrunnelse i bl.a. forurensing og helsefarlige stoffer i kromgarving så er fakta så vidt vites om helsefare: at det handler om krom i store mengder. Og om forurensing: at det er noe som skjer både på kort sikt ved utslipp og over lang tid.* Noen offentlige rapporter om ettersistuasjon ved de nedlagte garveriene i Skandinavia som kan belyse faktiske forhold finnes så vidt vites ikke. Om det fks. tar 1 år, 10 år eller 100 år før naturen har rettet opp eventuelle skader. I diskusjoner forholder en seg for det meste til hva en oppfatter er opplyst i media. Som gjerne har sitert en ekspert. Og i samtaler og på nett kan mange slags “teorier” gjøre seg gjeldene. Og det blir fort å skulle forholde seg til det uvisse eller hva en oppfatter som rent vrøvel. Og det er enkelt når man har et lite håndverksveksted og fremheve sine egne metoders fortrinn og kvaliteter på bekostning av fks. kromgarving. Noe som egentlig er et rapp til storindustrien. Og som påminner om at den gamle kampen som mellom håndverk og industri da både nye garvemetoder og maskiner kom i bruk omkring den industrielle revlusjons tid ennu ikke er forbi. Den lever en slumrende tilværelse. I en verden som sakte synes gå av klimahengslene i sin overindustrialisering. Og hvor “den lille håndverker” med sine gamle håndverksmetoder nok kan være en nyttig impuls. Det garves over en lav sko i denne verden med syntetiske middler som man slett ikke vet noe som helst om. Og bare indirekte kan man forstå det kan finnes mulige sammenhenger fks. til sykdommer. Når man leser i medier at tallene på kreftsyke på verdensbasis forventes å stige med 20-30 % de neste ti-tyve år. Hvordan kromgarvet/syntetisk garvet lær og skinn eller produkter som utgir seg for å være lær og skinn eventuelt kan bidra til disse tallene skal være usagt. Det var muligens ingen god løsning å kvitte seg med garveriene og sende huder og skinn til garving omkring i den tro at nå var mye gjort i kampen for både helse og miljø. Problemene synes bare bare ha begynt å vandre omkring. Hva en får i retur av skinn og lær, eller handler på nett, finnes så vidt vites ikke et sikkert svar på. Satt på spissen blir spørsmålene: kan man bli syk av å bruke skinnjakken?. Eller babyposen av kormgarvete skinn?. Eller verre: Av produkter som utgir seg for å være skinn eller lær?. Det må jo være myndighetene som skal besvare slike spørsmål, selv om årsaken til dem (garveriene og dems produkter) er flyttet utenfor syns og rekkevidde. En bedre løsning enn å kvitte seg med garveriene vil være (ha hvert) å utvikle den **gamle type (lands)garveri med sine naturlige garvemetoder i de land hvor huder og skinn har sin opprinnelse. Slik at de ikke ble flyttet etter kapitalens behov for fri flyt av varer og tjenester. Eller om man vil; som del av tidens globale finans politikk. Med lokale garverier ville man i alle fall vite hvordan og under hvilke forhold lær og skinn ble produsert. “Problematikken” blir fort gjenstand for fri spekulasjon. Også av dem som helst vil bli kvitt lær og skinn som materiale. Noe som igjen bl.a. vil resultere i bruk av ennu flere kunstige stoffer. Slik kommer man også til en annen side av samme sak mellom industri og håndverk gjennom et århundre. nemmelig til utviklingen av kunststoffer som markedsføres som skinn og lær. Noe slikt som kunstig skinn og lær finnes ikke. Det er en varedeklarasjon som kom i kjølevannet av industrialismen. Og er et område lovmakerne behendig har snodd seg utenom i omkring 100 år. Å markedsføre et kunstig produkt som skinn og lær burde forbyes ved lov. Lær og skinn et et naturlig og unikt materiale som aldri har hvert til skade for noen.
———————
Denne artikkelen var på trykk i spalten Verkstedprat, papirutgaven av Lær, Sko og Skinn Nr. 1-2014 . Den er ikke fullstendig ordrett gjengitt på nettsiden. Men den er uten noen vesentlige forskjeller. Bladet fikk spørsmål etter publiseringen om hva kromgarving er. Kromgarving er en kjemisk garvemetode.
*Det har etter at artikklen ble publisert vist seg at det finnes en rapport om forurensing ved det nedlagt Malung Garveri AB i Sverige som heter “Förstudie av Malung Garveri” og som var bestilt av Länsstyrelsen i Dalarna fra Golder Associates, Sverige. Denne rapporten er offentlig tilgjengerlig på nett. Inntresserte kan finne den på file navnet: Malung Garveri AB og se etter: www.länstyrelsen.se/dalarna/site collection Document/Sv/publication/Miljø och Klimat. Rapporten kan! også si noe om tilstand ved Borge Garveri i Norge som jo drev samme type kromgarving omtrent like lenge som Malung Garveri AB.
**Hva angår begrepet “de gamle (lands) garveriene” så var dette en mindre type garveri med alt fra 1 til 8-10 ansatt som drev med vegetabilsk garving i sin produksjon, d.v.s. en garving basert på bark fra trær som inneholder store mengder av garvestoffet tannin. (I Norge/Skandinavia: eik, gran, bjørk, selje o.l. ) ( Se bok: Garving av Marit Holme Mehlum,publisert 1994, ISBN:82-512-0409-7). Landsgarveri typen ble stort sett drevet som håndtverks garveri.
*