En av sommerens snakkiser har dreiet seg om garving av elgskinn med rårand. Det kan virke som mange flere har blitt opptatt av garving etter at flere garverier har blitt borte de senere årene. Og at dette er hobby og interesse garvere. Og snakket har dreiet seg om for bred rårand, for tynn rårand og om rårand som krymper etter at en hud er ansett som ferdig garvet. Og bladet har stilt spørsmål omkring et merkerlig tilfelle i England der en person hadde kjøpt trommeskinn fra Afrika og under bruk av disse hadde han blitt smittet av miltbrann bakterie. Og livet sto ikke til å redde. Det sto i avisomtalen av tilfellet at det hvistnok var dannet slike bakterier i rester/hårsekker som ikke var blitt ordentlig garvet og som igjen smittet av. Bladet har spurt tre forskjellige garvere, her kalt A1-A2 og A3 om hva dette kan komme av?. Når det gjaldt rårand sa garver A1 seg enig i bladets påstand at man må starte med svak garverlog og så øke styrken på den og gjerne bruke tre fire forskjellige kar med forskjellig styrke. Bruker man for sterk garverlog med en gang så vil huden kun bli garvet i narven og på kjøttsiden. Og resultatet vil kunne bli en for bred rårand. En for bred rårand vil medføre at huden råtner i randen og deler seg. A1 sa at Miltbrannbakterien (antrax ) var en sykdom som normalt andriper husdyr. Men at den også kan overføres til mennesker. Og var kjent fra biologisk krigføring under første verdenskrig. Og hadde hørt at indiske kips el. tørkede storfehuder kunne bringe miltbrann bakterier til europeiske garverier (i gamle dager?). Men i et moderne garveri kommer man ikke i kontakt med hudene slik som i gamle dager. Og om elg og dermed elgskinn kunne være bærere av slike viste ikke A1 nok om til å utale seg. En stund var undertegnede litt forvirret om hvorvidt det kunne danne seg slik bakterier p.g.a. at en hud ble for dårlig garvet. Altså gjenom en forråtnelses prosess o.l. Men så er vist ikke tilfelle. Garver A2 mente at en hud som var bærer av slike bakterier måtte ha fått smitten i seg mens dyret var i livet. Og at inkubasjonstiden kunne være lang. Han hadde hørt om dyr med slik smitte som hadde ligget nedgravet i jorden i over 100 år. Og det var blitt glemt hvor de var blitt gravet ned. Så har nye folk kommet til. Og pløyet over stedet. Rotet opp jorden. Og siden har miltbrann bakterien atter blitt aktiv. Når fks. husdyr har gresset omkring. Det virker nokså sannsynlig at slik smitte gjenom en tørket hud må ha fulgt med fra tiden dyret var i live og at det ikke er noe som oppstår eks. p.g.a. at et skinn blir dårlig garvet. Garver A2 hadde opplevet at råranden både ble for bred og at den hadde fortsatt å krympe etter at huden var ansett som ferdig garvet. Krympingen kan skyldes at det har hvert aktive garve stoffer tilbake i skinnet. Og god skylling er viktig. dersom man vil sjekke hvordan prosessen utvikler seg så kan man skjære en bit av skinnet og se hvor tykk/tynn råranden er. Garver A3 mente at dersom man brukte vegetabilske garvestoffer i garveprosessen så kunne en hud etter garves dersom råranden ble for bred. Slik at man fikk en tynnere rårand. Og at huden/skinnet bør skylles i vann når man vil avbryte garvingen. På den måte vil man jo bli kvitt eventuelle garvestoffer som måtte være tilbake etter at man har ansett skinnet som ferdig. Og henviste til at når man fremstilte skinn med rårand til sko(før i tiden) så anvendte man gamle garve bad som innholdt en del syrer som hadde konserverende virkning på råranden. men sa ingenting om hvilke garvemetoder som ble brukt eller om barktypene som ble anvendt. De forskjellige barktyper innholder jo eks. forskjellige mengder tannin. Hvorvidt det har noe å si vites ikke i skrivende stund. Angående trommeskinn tilfellet i London sa garver A3 at trommeskinn alltid tørkes og dermed forblir ugarvet. men hadde aldri opplevet at disse spredde smitte. Dog var det et emne som A3 mente seg ha for lite kunnskap om til å uttale seg. men når det gjaldt tørking av skinn, eks. trommeskinn så foretrakk A3 at disse ikke ble tørket i direkte sterk sol. men heller at de ble plassert luftig og svalt. En garvet hud mente A3 videre, som råtner(ved for tykk rårand) innholder naturligvis bakterier. Det er bakteriene som gjør at den råtner.
*
Det er hva bladet har å bidra med. Ellers finnes det bøker på biblioteket. Og et par garverier er tilbake som det går an å henvende seg til.(Opplyst om i Lær, Sko og Skinn Nr.1 – 2013, i spalten “Som tiden går2). I et eventuelt krisetilfelle kan kansje den lokale vetrinær svare på spørsmål som eventuelt måtte dukke opp.