Av Alf
Artikkelskriver vet ikke hvor mange som leser bygdeavisen »Aurlendingen» blant Lær, Sko og Skinn’s lesere men den som leste April utgaven Nr. 4, 2026 kan ikke ha unngått å få med seg artikkelen
med overskriften: »Vurderer Aurlandsskoen si framtid».
Foto: Fra Aurlendingen Nr.4, April 2026.
Artikkelen gikk i korthet ut på hvor lenge de nåværende eiere av Aurlandssko, et reiselivsfirma med navn Norway’s Best vil drive videre på dagens premisser, som man kan få inntrykk av består i å bidra økonomisk til drift av et underskudds foretagne., Eierne, Norway’s Best hevder å ha bidratt med 20-30 millioner over 18 år . Det kan se mye ut, men innenfor turistindustrien på Vestlandet i en periode på 18 år, er det peanuts, for en industri som har en årlig omsetning på omkring 30 milliarder – som pumpes ut ved bruk av lokalsamfunn, slike som Aurland, hvor Aurlandssko er en av turistmagnetene. 20-30 millioner blir ren avlat, ovenfor lokalsamfunn.
*
En av ideene nåværende eiere har er at Aurlandsko kan bli solgt ut av landet eller at produksjon kan settes ut av Norge. Ved et eventuellt salg kan man nok regne med at dagens eiere kommer til å sitte igjen med god fortjeneste høstet hos en eller annen konkurent som mer en villig kjøper et firma som Aurlandssko for å bli kvitt en konkurrent. Et salg utenlands er det samme som å føre kua til slakteriet. Setter man ut produksjon kan det neppe gangne Aurlandsko særlig om det kommer til å stå »Made in China» under skosålene når turistene tar en titt, eller forsåvidt også vanlige kunder i Norge som alltid har vist å verdsette Aurlandsko for den kvalitet skomakerbygda i vest har bidratt med til skotøyet. Som Lær, Sko og Skinn ser det er salg av Aurlandsko til utlandet eller å sette ut produksjon til et lavkost land uakseptabelt. Og et helt klart alternativ er at dagens eiere heller må frasi seg eierskapet til noen som har bedre greie på skoproduksjon, og ikke på turistdrift, altså fagfolk med interesse for den kulturelle siden ved Aurlandssko og som ikke vil selge eller sette ut produksjon ut av landet. Og som kan se andre muligheter for drift enn det Norway’s Best kan se med sitt tunellsyn på den komersielle biten.
*
Da dagens eiere, Norway’s Best overtok Aurlandssko omkring 2010 var det ut i fra forutsetningene å sikre et kulturhistorisk viktig lokalt håndverk. Samfunnsansvaret lå i bunn, ble det sagt den gang, som del av festtalene?. Men etterhvert har altså de kommersielle penge interessene hvor alt er til salgs og intet har verdi overtatt – I 2009 ble Aurlandssko også et Economuseum, en form av museumsdrift som oppsto i Canada, helt uten virker det som det har blitt vurdert hvorvidt Aurlandssko kunne ha inngått i et norsk skomuseum med en produksjon etter modell av f.eks. Det Svenske Skoindustrimuseet i Kumla. I artikkelen i Aurlendingen framgår det at skoproduksjon er på siden av Norway’s Best sin virksomhet, altså det er ikke proffesjonelle fagfolk som styrer driften, heller penge trillere,- og hevder de at de ikke kan drive med skoproduksjon i all fremtid og at det innenfor en rimelig tidshorrisont må etableres en bærekraftig økonomisk drift.Det betyr i virkeligheten at Aurlandssko må klare seg selv innenfor et rimerlig tidsperspektiv,- ved å finne en driftsmodell som kan fungere for en håndverks tradisjonsbedrift,- på kommersiell basis ?. Det er noe alle alle som driver med håndverk på tradisjonell basis, uansett størrelsesprden, vet er nesten umulig å få til. På den annen side, som forventet, feies diskusjon om turistskatt som har hvert omtalt i media under teppet. Men ville det ikke ha hvert rimelig om slike firma som Norway’s Best, som bruker lokalsamfunn som Aurland i sin drift, og for tilfelle Aurlandssko som en av tursit magnetene,- at de betalte litt for det?.
*
Moteikon i pengenaud.
Foto: Skjerm dump , NRK artikkel.
Ovenstående artikkel var å lese på nett fra og med 6 August, altså omtrent 4 månder etter at artikkelen i Aurlendingen sto på trykk. Overskriften er fullstendig i strid med visse andre andre fakta i saken, om Aurlandssko som ble et Economuseum i 2009. Economuseum er en ide som oppsto i Canada i 1992 og som går ut på at en håndverksbedrift eller agromat virksomhet som bruker tradisjonell kunnskap på en måte som fremmer lokal kultur og spiller en betydlig rolle i bevaringen av kulturarv, kan bli et Economuseum. Altså statusen for dagens Aurlandssko har ingen ting med mote å gjøre, og ikke trur jeg at oveskriften som viser seg på skjermdump fotoet er en egen oppfinnelse hos NRK, men heller noe som speiler seg hos ledelsen av Aurlandssko som trolig fikk slike merkedsførings ideer etterhvert at Aurlandssko skulle bli Norges svar på Louis Vouton o.l. Men det er helt klart i motsetning til det å fungere som en tradisjons bedrift,- eller et Economuseum?. Og saken er vel den at Aurlandssko, uansett status ikke kan gå mer på akkord med sin skoproduksjon som den er i dag uten at det går ut over bruken av tradisjonell kunnskap i produksjon – for å gjøre den mer lønnsom eller mer moteriktig. Og dermed kunne man alt i April, ved å lese artikkelen i Aurledingen se til en nesten forhåndsvarslet konkurs, til en bedrift som på den ene siden skal fungere kommersiellt og på den andre som en museumsbedrift. Det henger ikke på greip. Som så langt jeg vet har ikke Aurlandssko som museumsbedrift statsstøtte som museums flest i Norge. Utover skoproduksjon har Aurlandsko en liten museumsavdeling, nokså unik, som del av det å være et Economuseum og som eventuelt et norsk lær og skomuseum kan fylle ut med en utvidet museumsavdelingen. men til det trengs større lokaler. Man nå neppe regne med at dagens eiere vil påta seg å bygge en større museumsavdeling ved Aurlandssko da det snarere ser ut til at pengesekken sakte blir snøret til, og nye avis oppslag kan forventes omkring juletider.
*
Museumsavdelingen som den er i dag er god, men omfatter bare Aurlandssko, og selv det setter utstillingen i alt for trange kår, også på grunn av for små utstillings lokaler !. Utstillingene blir ikke forklarende nok; man skal ikke bare gjenfinne deler av Aurlandsskoens utvikling på film, selv om den er aldri så god. Og det å presentere Urda-Lars som en som laget lodnesko så sent som på 1930 tallet, mens foto av lodnesko i utstillingen viser at de må ha en sammenheng med det som trolig er norges eldste sko fra bronsje alderen, som ble funnet i Jotunheimen i 2006, ikke framstilles i noen slags historisk kontekst så blir det for smått all den stund det ikke blir mulig å få inntrykk av en sammenheng mellom norges eldste sko og en enkeltstående skomakers tilvirkning i nær fortid. Disse usannsynlige og mulige sammenhenger må gå en hver turist hus forbi, på sin vei innom Aurlandssko og til fjells,- mens en mer ufyllende utstilling kunne ha hvert berikende med tanke på innsikt om fottøy, om hvordan folk gikk omkring i fjellet for 2-3000 år siden – og like opp til vår tid. Med det krever bedre museums lokaler og ditto utstillinger.
*
M.a.o det bør skje en utvidelse av museumsdelen på Aurlandssko slik at den blir mer tidsmessig og på høyde med museums potensialet. Siden det ikke er reselivsfirmaet Norway’s Best primære oppgave å drive skotøyproduksjon er det neppe i firmaets interesse å drive museums virksomhet heller, selv om den skulle være til en fordel til beste for turistnæringen. Og ser man fram dit at Aurlandssko går i konkurs, uten at det private næringsliv vil støtte drift, så er altså muligheten der for at Aurlandssko selges ut av landet, og dermed vil Aurlandsbygda, og alle interesserte av Aurlandsko i landet og en form av et norsk skomuseum bli snytt for en utvikling som kunne ha hvert gunstig på flere måter. Merkelig er det at intet politisk initiativ er synlig i sakens anledning. Det virker som det kun dreier seg om et lite forretningsmessig anliggende om penger. Men kulturellt har jo saken atskillig større dimensjoner, og burde forlengst ha nådd kultuministerens skrivebord men veien dit kan være lang, politisk blir det i første hånd kommunen, såfylket og så staten som har ansvar for hva som vil skje med Aurlandssko. Og de burde begynne å komme på banen da det er en sak som opptar mange mennesker langt utenfor lokalsamfunnet Aurland og som vererserer i landets dagspresse. Det blir til syvende å sist, om ikke næringsliv er innteressert i å fortsette støtte til drift,. et spørsmål hvordan Aurlandssko kan sikres midler til forsatt skoproduksjon og museumsdrift inn i framtiden på Aurland.
*
Det er kanskje ikke lurt å rope på kommune, fylket og staten men dagens lederskap ved Aurlandssko ser fullstendig ut til å mangle visjoner for hvordan Aurlandsko skal møte dagens situasjon inn i fremtiden og heller bør Aurlandssko få et lederskap med innsikt i museumbedrift/ kulturdrift/museum og ikke bare forettning og som dermed kan tilføre Aurlandssko ideer til utvikling innen for framtiden. Selv om det kan være bra hva Norway’s Best har bidratt med på den forettningsmessige delen av Aurlandssko, så taler det for seg selv at boken »Aurlandsskoen» av Øystein Jarle Wangen ikke er med som tilbud på Aurlandssko’s nettside,- som om den var uten betydning og aller nådigst til salg i Aurlandssko butikken?. Men saken er at boken har minst like stor betydning litterært(kulturellt/ kunstneriskt for kulturforståelsen av Aurlandssko som penger har for den kommersielle delen. At boken er tilgjengerlig i sin allminnerlighet kan være med på å ta Aurlandssko videre, gi luft under vingene til helt nye ideer for framtiden blandt de mange i landet som Aurlandssko er en del av daglivet til, og som ikke er orientert om boken og ikke vet mer enn det som står i stadig nedslående avisartikkler. Det er sagt at kjenner man ikke fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme framtiden.
*
Omkring Aurlandssko, liggende midt i et verdensarvs område, er det nærliggende å tenke seg et galleri i tilknyttning til museumsdriften. Det kunne ha blitt bygget som del av et nytt Aurlandssko museum for å stille ut andre deler av verdensarv på område skinn/lær. Det er et område som ikke vies oppmerksomhet, og da særlig ikke av turist Norge som, som er ganske nærsynt når det gjelder kunst og kultur muligheter- i forhold til det bestående, som er varen det selger. Vanskerligheten både nasjonalt og internasjonalt, og f.eks. skulle ha verdensarv utstillinger på området skinn/lær er at det neppe er noen som har oversikt over hva et slikt museum/galleri prosjekt kan innebære. Men det kan kanskje utredes ?,-om det finnes et verdensarvs område for skinn/lær/sko og håndverk. Man skulle i allefall tro at det må finnes et slikt område, siden skinn/lær/ sko og håndverk har fulgt menneskeheten til alle tider Et slikt prosjekt kunne inngå i et norsk skinn/lær-sko museum, hvor også Economuseum og museumsproduksjon av sko inngår – som på den annen side vanskelig lar seg forene med ordinær kommersiell drift.
*
Jeg er fullt klar over at det er et langt skritt ut i det ukjente for Aurlandssko, å skulle forholde seg til et større verdensarv museum på område skinn, lær og sko, som ingen egentlig vet hvordan det kan bli, forankret som all virksomhet er /har hvert i lokal tradisjon og håndverk- men som alternativ til salg av Aurlandssko til utlandet, eller å sette ut produksjon ut i et lavkostland er det ikke så ille å forsøke få til noe slikt. Det kan godt være eneste farbare vei inn i fremtiden dersom man vil at det skal være mulig å kjøpe Aurlandssko i fremtiden produsert på Aurland. Aurlandssko har allerede selv tatt første steget i retningen ved at lær/skinn som brukes blir importert fra andre deler av verden, fra land som Tyrkia, Portugal, Spania osv. i stedet som før, fra garverier som Borge Garveri, Breisteins Garveri og Dalens garveri i Flekkefjord; alle mer og mindre lokale garveri.
*
Man burde heller ikke glemme at det er mange i dag, i de fleste land på kloden som holder på med skinn/lær/sko på ymse vis, som også kunne trenge et årlig utstillings arrangement. Noe som igjen kunne resultere i rekruttering til verkstedet på Aurlandssko. Og ikke minst staten/Norsk kulturråd har gjennom de siste 40-50 år gjort mange innkjøp av skinn/lærarbeider som aldri vises noen steder fordi det ikke finnes egnede museum i landet for slikt. Skinn,lær, sko og håndverk i tilknyttning kommer alltid litt på siden av hva museum flest i Norge, i hovedsak holder på med.