”Voldbakken stilen” oppkalt etter kunsthåndverkeren Åsmund Voldbakken (1943-1990) er kanskje et lite kjent begrep internasjonalt men også for mange som i dag holder på med kniv/ skinn/lærarbeider/ fletting er det ikke så selvfølgelig at de skal vite hva det er.. Men en gang for omlag 30-40 år siden viste alle med interesse for skinn,lær, kunst og håndverk hva det betød. Men i dag, selv for de som er innenfor kan begrepet ”Voldbakken stilen” bli hengende litt i luften, i et tomt rom, som resultat av at det ikke finnes en biografi om han og at det ikke er en fast museums utstilling som kan være med på skape en forståelse av hvem han var og hva han gjorde. ”Voldbakken stilen’ som begrep har mer og mer havnet i en risiko for å svinne bort i historiens mørke med minnet om hva den var og hva den sto for. De aller fleste griper til den mest nærliggende forklaring, at han holdt på med knivarbeider, men det blir bare et halvt svar som mest blir oppfattet i en nasjonal kontekst som hans flettearbeider flyter med i uten nærmere forklaring enn at ”de er flotte”. Det nevnes omtrent aldri at en like viktig kontekst er, at de var internasjonale. Det kan ikke være tvil om, sett ut i fra et kniv/skinn,lær, kunst og håndverks synspunkt at slike haltende forklaringer medfører et ånds tap for alle kniv/skinn,lær, kunst og håndverks interesserte, uansett nivå og selvfølgelig for samfunnet som helhet.
*
Grunnen til at det er slik tror jeg må komme av at kunnskapen mangler for å stille de riktige spørsmål og dermed få noenlunde riktige svar på hva som lå bak hans flettearbeider- noe som kan avike nokså mye fra myten som er spunnet omkring hans knivarbeider som i ”forbifarten” opptar hans flettinger. Man har nesten et helt bibliotek å ta av i dag, vist man vil vite om knivmakeri i Norge, men hva angår flettinger så blir hyllene straks mer glissne, som om noe fremmendt har trengt seg inn i den norske håndverks heimen siden Voldbakkens tid, som ingen riktig vet å skrive bøker om og dermed fremmes ikke fletting som en kunst håndverks disiplin eller del av norsk skinn/lær kultur. Dersom en nysgjerrig Per begynner å undre seg over at Voldbakken også dreiv på med skinn/lær flettinger så er det ikke enkelt . Men alene å vite at Voldbakken laget flettearbeider, er noe som kan gi grunnlag for å undersøke videre. Et naturlig spørsmål er jo hvor disse flettingen han brukte kom fra?. Og svaret er at i utgangspunktet hentet han kunnskapen om flettinger fra boken Encyclopedia of Raw Hide and Leather Brading av Bruce Grant. Boken kom ut i 1972 og sammenhengen må være at den ble kjøpt fra USA av Voldbakken en gang på tidlig på 1970 tallet, etter at han hadde blitt fortalt om boken av en annen lærmaker, Knut Ness. Ellers hentet han inspirasjon, selvfølgelig fra norsk kunst/ kultur, men også fra mange steder omkring i Europa og Afrika: den berømte Voldbakken sekken har sitt forbilde i måten grekerne lager sekker på av hele skinn. Han tilførte sekken flettinger på en måte som ga den et fornyende innhold og utseende (form), den ble oppfattet som norsk. Og noe av den store kunsten med Voldbakken var at han transformerte inn i norsk kunst/håndverk flettinger slik at de fikk en fornyet egenart i forhold til hvor og hvordan disse flettinger ble brukt i de kulturer de hadde sitt opphav i og i samtiden. Han gjorde de norsk.
*
Bruce Grant skriver om flettingene i sin bok at de har sin opprinnelse hos maurerene i Spania og fulgte med over Atlanterhavet da qonquestadorene erobret Syd-Amerika og Mexico; hvor de utviklet seg gjennom århundrene etterhvert som den Syd-Amerikanske cowboyen (Gaucho), den mexicanske cowboyen (vaquero) og den nord-amerikanske cowboyen vokste fram på historiens scene og hver for seg og sammen utviklet cowboy kulturene som flette arbeider i dag er en del av i forbindelse med bl.a. cowboysalen og praktiske ting cowboyen trengte i sitt arbeide hvor hesten var sentral. Voldbakken stilen skiller seg helt i bruk av de samme flettinger som man kan finne i de forskjellige cowboykulturene ved at han hadde base i en norsk kniv/bondekultur hvor man nok kan finne enkelte likhetstrekk med cowboykulturen, særlig før landbruket ble industrialisert ,- og hesten var i bruk,- men man finner ingen tegn til en kulturutvikling som ligner på den som utviklet seg i syd og nord Amerika, Mexico eller Australia hvor hesten ennå brukes i farm arbeide. Skinn/lær arbeider i tilknyttning til knivmakeriet var det eneste i norsk bondekultur som overlevet industrialiseringen.
*
Hva material angår så brukte Voldbakken i sine flettinger noe som ble kalt for ”tintet” geitskinn, d.v.s. en type vegetabilsk garvet geitskinn som var lett naturfarget og lett å tilsette den farge man ville ha. Mens det innnenfor cowboy kulturene brukes raw hide av storfe/kalv og skinn. Den australske cowboyen kalt for ”Stockman” fant kenguruskinn vel egnet til flettearbeider og det er mest nærliggende å sammenligne med den type geitskinn som Voldbakken brukte, i kvalitet og konsistens. Det som skiller de australske flettinger fra de amerikanske er at de kom fra England til Australia. Og en spekulasjon er at de kom fra de samme kilder som det opplyses om i Bruce Grants bok angående opprinnelsen til flette arbeider i sør og nord amerika – og historisk blir det et spørsmål hvordan disse kan ha havnet i England?. Om de kan ha hvert krigsbytte engelske leietropper hadde med seg til England etter strider mot maurerne i Spania?
*
Så vidt jeg vet, til tross for at Åsmund Voldbakken reiste mye var han aldri i syd eller nord Amerika eller i Mexico,- og dermed i direkte kontakt med miljøene som han tross alt presumtivt hadde så mye til felles med når det gjaldt flette arbeider gjennom boken til Bruce Grant. Men det ville allikevel være forenklet å bare henvise til boken av Bruce Grant som det eneste som kan gi en internasjonal målestokk for hva han holdt på med. I Voldbakkens samtid var i Nord-Amerika en kunsthåndverker som het Luis Ortega (1897-1995) amerikansk ”standard’ når det gjaldt flettinger. Standard = den fremste på området viss arbeider andre kunne strekke seg etter for å nå samme kvalitet. Uten tvil må Åsmund Voldbakken i sin samtid regnes som den fremste på området i Norge og dermed som ”standard”, den som alle andre kunne strekke seg etter når det gjaldt flettinger. Det er kanskje litt søkt å sammenligne han med en kunstner født i 1897 som han aldri møtte og som vel står for en periode på nærmere 100 år i amerikansk fletting ,- men de blir straks mer samtidig når man husker at Voldbakken døde i 1990 og Luis Ortega i 1995. Og at det som var av allmenn skinn/lær håndverk innen for den norske bondekulturen mye godt opphørte så sent som i 1930 årene- Knivarbeidet overlevet, men grovt sett kan man regne det fra århundreskifte da industrialismen begynte gjøre sitt inntog i Norge.Fra da av var skinn/lær håndverk i bondekulturen på retur. Det er fra dette returpunktet Åsmund Voldbakkens produksjon må oppfattes. Hans skinn og lærarbeider gjennom bla. å transformere flettinger inn i norsk skinn, lær, kunst og håndverk omfatter hele hundreåret fra omkring 1900. Fletting av det format som Bruce Grants bok brakte med seg og som ble tilført av Voldbakken var av et slag det gamle bondesamfunnet ikke kjente til eller utviklet bruk av, men som det alikevel hadde historisk del i gjennom verdens veven.
*
Forskjellen i miljø, tradisjoner og visjoner har gjennom de siste 30-40 år frambrakt kusnthåndverkere i syd og nord Amerika’s cowboy miljøer som har satt en ny ”standard”. Med et lite forbehold må man ha lov til å mene at Åsmund Voldbakken ennå er ”standard” i Norge når det gjelder flettinger. Når jeg tar et lite forbehold er det fordi samme kunnskapen i dag om flettinger er hos de fleste som holder på med skinn/lærarbeier og som med et par tastetrykk på en datamaskin kan komme i kotakt med hvem som helst på klodden – bl.a. med de miljøer innenfor cowboykulturene som holder på med flettinger og som på Voldbakkens tid ikke var tilgjengelig på samme måte og heller ukjent for de fleste, for å lære seg mer om det Bruce Grants bok forteller om, og som kan holde på i det stille, også i en urban sammenheng, slik at man aldri hører om dem i Norge eller et annet sted.