Kategorier
Annet

Skråblikk på estisk lær,kunst og håndtverk.

Denne artikelen bygger på en artikkel i Lær, Sko og Skinn Nr.1-2012.

Det hender kansje oss alle i blandt at vi tørner inn i utsagnet om lær som et materiale “som en gang har hvert i live”.  Som om det skulle være noe unikt omkring det og spesiellt for lær, kunst og håndtverk. Det ser ut eller hørers ut som, det er glemt at primært er jo hele kloden i live.Men hva angår lær så følges det det av en følelese av et slags skjult moralskt dilemma, noe udefinerbart omkring rett og galt som aldri synes å bli definert.

Sist gang jeg tørnet inn i dette litt gråe og diffuse utsagnet var ved lesning av forordet i katalogen/boken til/om den estiske lærkunstnerinnen Elo Järvs utstilling “Classics” skrevet av Anne Tiivel, hvor det het seg:* “ettersom lær er et sensetivt materiale, som en gang har hvert levende”. Første møte med estisk lær, kunst og håndtverk var i år 2000, i Holland, på Leather 2000. Og da blandt annet gjenom  CDen Kammpakk utgitt av Estonian Leather Artists Union som et resultat av renesansen for lær/skinn kunst og håndtverk i Estland. Det gjorde stort inntrykk at det fantes en egen forening for lærkunstnere der. Uvanlig for én som bare kjente til noen få andre lærkunstnere omkring i et langstrakt land og i foreninger med for det meste andre typer kuntstnere/håndtverk hvor lær kunst/håndtverk ofte heller “forsvant” som en liten kunst og håndtverks form.

Historiskt startet renesansen eller gjenfødelsen av lærhåndtverk i den vestlige verden på slutten **av 1940 tallet  og i 1950 tallet. Og hadde sitt gjenombrudd i 1960-70 tallet med hippiebevegelsen. Og senere i dannelsen av nye kunstneroragnisasjoner (i Norge) på midten av 1970 tallet som del av renesansen og fornyelse av kunst og håndtverk i vid hensende. For meg var Estland den gang mest et navn bak jernteppe som hørtes mer ut som en myte enn et virkerlig land.

Men den gang, i år 2000,  kunne man lese i forordet til Kammpakk (det betyr “comeback” eller “kommer tilbake”), skrevet av Maarja Undusk, som da var forkvinne i Estonian Leather Artist Union om lær mellom annet;   “hverken leire, metall eller gobelin veggtepper har krevd et offer av levende vesen på kunstens alter”. Jeg synes vel alt den gang at det var en nokså drøy og overdrevet påstand og at det virket litt rart å lese det slik. Og det er blitt,..litt grovt sett, omkring 10 år mellom utsagnet i Kammpakk og i forordet i utstillingskatalogen/boken “Classics” om Elo Järv. Og det ene utsagnet får meg til å tenke på det annet og omvendt og til å undre på om slike utsagn er en del av et “problem” angående lær som et “sensitivt materiale” i estisk skinn,lær, kunst og håndtverk?.

Spør man på et slakteri i Norge så får man vite at en hud bare er avfall av kjøttproduksjon. Og det har trolig alltid, eller i allfall, som det står i bibelen, “siden ****gud gav mennesket lov til å spise kjøtt”, for å fø seg selv, hvert slik. Og det er fremdeles utgangspunktet at dyr blir slaktet for matens del. Og ikke for hudens del som et offer på kunstens alter. Og  hvist ingen brukte hudene ville de sannsynligvis bli kastet på skrothaugen, og andre typer av (moralske?) spørsmål ville ha dukket opp, som det (moralske) i å kaste en brukbar og verdifull ressurs. Slik det ser ut, kan det i estisk forståelse virke til å være et problem mellom det å ta livet av et levende vesen og bruke huden. Nokså greit å enkelt, men er ikke det et forflatende synspunkt?. Som virker  til å være typisk for en “urban” forståelse?. Som følge av moderniteten?.Og utviklingen av fks. kunst materialer?. Og som sammenfaller med at samtidig som renesansen for skinn/lær tok til i vest så begynte også “flukten” fra landsbygden(i Norge)  til byene i 1950 årene.(Hvordant dette har hvert i Estland er uvist). Og på et par genrasjoner ble menneskene fremmende for slakt?.

På den annen side hvist man tar en kikk i alle lærebøkerne om lær, kunst og håndtverk som er publisert siden 1950 årene så har det aldri hvert skrevet om lær som et “sensitivt materiale”. Det har bare, og særlig siden 1960 årene, hvert et spørsmål eller del av et “sensitivt” problem når en type dyr har hvert truet av utryddelse.Hvor meget eller lite dette måtte utgjøre en forskjell mellom landene vites ikke. Eller hva fks. estiske bøker om skinn/lær måtte ha innholdt i perioden fra omkring 1950 tallet og frem til i dag..Også kan man lære fra Kammpakkat estisk  lær, kunst og håndtverk er forbundet i høyere utdannelse ved et akademi.Mens lær, kunst og håndtverk i undertegndes forståelse er forbundet til allmene bøker publisert fra 1950 tallet til i dag. Og det får meg  blandt annet til å undre på  om spøsmålet angående lær som et “sensitivt materiale” kan være et akademisk spørsmål?. Og ikke så mye av et spørsmål i den type verksted hvor allmene bøker utgjør en del?. Mens konsekvensene derimot, av de akademiske svar omkring skinn og lær som et “sensetivt materiale” kunne komme til å ramle ned i fanget på hele den globale lær, kunst og håndtverksverden siden spørsmålet handler om et felles materiale. Og, hvor det på den annen side, angår mange uorganiserte skinn/lær håndtverkere bl.a. omkring i Europa. Man kan selvfølgerlig gjette på hva det er som menes med disse utsagnene. Men alikevel, hva mener de egentlig i estisk lærkunst og håndtverk?.

* Katalog/bok: Classics, om Elo Järv7 Anne Tiivel, s. 15

** Bok: Leather, Willcox og Manning, s. 17

*** CD, Kammpakk, Maarja Undusk

**** 1 Mosebok, 9:3.

Antall visninger: 0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.